1. Sikkerhetseksplosjon i sosiale medier. Sosial medier tar nå over for epost som den nye angrepsarenaen for hackere og spammere. Det er ikke bare en arena for distribusjon av reklame og støy, men også for målrettede “phishingangrep“, “click-jacking” og “passordsniffing“. Så langt er vi alle nokså naive med hensyn til hvilke opplysninger vi gir fra oss i sosiale medier og hvilke apper vi gir tilgang…..I tillegg flyter ofte innstillingene fra ett nettverk over i et annet noe som gjør oss ekstra sårbare. I 2012 vil de første store sikkerhetshendelsene i sosiale nettverk finne sted. Slike sikkerhetseksplosjoner vil skape en usikkerhet ift. leverandørene av disse skytjenestene og spore til debatt både rundt sikkerhet og rettighet til informasjon i skyen.
2. E-bøker blir allemannseie. Høsten 2011 annonserte Universitetsbiblioteket i Tromsø at de har 500,000 E-bøker tilgjengelig for utlån. Amazon lanserte sin eBok-leser Kindle i 2007 og slipper nå 40,000 nye titler som E-bøker hver måned. I 2011 kom iPad som ei kule og de fleste har nå også telefoner som egner seg til å lese digital tekst. I 2012 vil vi alle kjøpe eller laste ned minst èn elektronisk versjon av ei bok, fremfor papirutgaven. Kanskje vil begrepet “fra perm til perm” sakte men sikkert dø ut?
3. Digital film/streaming tar over for fysisk medium. Musikk har allerede gått gjennom denne prosessen. Ingen ungdommer forstår hvordan en kassett fungerer, i fremtiden vil dette også gjelde CD’er. Tjenester som Spotify, Wimp og iTunes har til og med overflødiggjort nedlastingen av musikk. Du simpelthen streamer den etter behov. Dette vil også skje med film i 2012. Tjenester som Voddler og iTunes er allerede på plass og distributører som Canal Digital og Viasat Viaplay har fungerende streamingtjenester. I tillegg har mange TV-kanaler som NRK og TV3 åpen web-streaming både direkte og i opptak. Min forventning er at vi i 2012 vil vi se flere spillefilmer digitalt enn vi vil kjøpe som fysisk medium.
4. E-læring blir reellt alternativ. Mange utdanningsinstitusjoner satser tungt på fleksibel utdanning. I USA er det storheter som MIT og Stanford som leder an, og ved Universitetet i Umeå i Sverige er det nå flere fjernstudenter enn campusstudenter. Universitetet i Tromsø har et uttalt mål om å bli best på fleksibel utdanning i Norge innen 2018. Friheten til å studere hva som helst, hvor som helst, når som helst ved hjelp av teknologi, åpner opp for flere nye målgrupper og nye studietilbud. I 2012 vil det å ta utdanning via e-læring bli sidestilt med campusutdanningen og flere lag av befolkningen vil tiltrekkes av dette tilbudet.
5. Mobiltelefonen erstatter kameraet. Dagens mobiltelefoner har kameraer med videofunksjon, programvare  og oppløsninger som man kunne drømme om for 3-5 år siden. Avansert støyreduksjon, HD-video, LED blitz og det blir mer og mer vanlig med optisk zoom og avansert autofokus. Til og med enkelte  systemkameraer skal slite med å finne plass i tursekken heretter. I 2012 vil 90% av oss benytte mobiltelefonen som standard kamera, og ingen under 30 år vil gå til innkjøp av et kompaktkamera i tillegg til mobilen.

Dette er 5 av de teknologitrendene jeg tror blir å sette spor etter seg i 2012, hva tror du?

1. Falsk usikkerhet. Når du gjør deg usikker på meningen til den andre, selv om det er klart som blekk hva denne mener. Her kommer uttalelser som “I mitt hode er det ikke klart for meg….”, eller “Desto mer jeg tenker på det så….”. Joda tingene er ganske klart, men du gir bare et inntrykk av at du fremdeles kan overbevises. Hvordan kan man egentlig forstå hva som rører seg inne i en annens hode? Og hvorfor bør man prøve å rydde opp der, når man egentlig vet at det er nytteløst?
2. Favorittfraser. En skikkelig klassiker er de som har en favorittfrase, ordtak, eller utsagn som de bare må presse inn i enhver sammenheng. Gjerne noe som er totalt meningsløst i forhold til det som diskuteres. “På en måte….”, “med andre ord…”, “i forhold til…” Enkelte klarer til og med å presse inn flere av disse i samme setning…. Spør folk om du har en slik favorittfrase. De vil først bli forlegne og nekte, men dersom du insisterer på å få vite det så kan det godt komme. Jeg kan love at du kommer aldri til å bruke den frasen igjen….
3. Jukseargumentasjonen. Vi har alle hørt det, og de fleste av oss har brukt det: “Jeg hører hva du sier….”, “Det er gode argumenter….”, “Det var en grundig gjennomgang….”. Dersom dette etterfølges av et “men” så er det en jukseargumentasjon. Man hører egentlig ikke hva den andre sier, eller i beste fall forstår ikke, man gir bare inntrykk av det. Et slags nedlatende verbalt lite klapp på hodet… Dersom du er uenig, si det uten å være nedlatende.
4. Uforpliktende enighet. Dette får man dersom man avslutter samtalen uten at noen helt vet om man ble enig om noe. Typiske utsagn i denne kategorien er “til syvende og sist er vi alle her for å gjøre en jobb“. Kombiner dette med jukseargumentasjon så blir det helt konge…. “Jeg hører hva du sier, men til syvende og sist må brukerens ønsker komme først“. Vinn-Vinn ingen forstår hva vi ble enige om.
5. Snakke på siden. Skikkelig irriterende er det å diskutere med noen som aldri svarer på dine (gode) argumenter, men som konstant angriper perifere ting. Dette kan være overfokusering på detaljer som ikke vedkommer saken, eller spørsmålsstilling ift. personlige ting som erfaring og bakgrunn.  Dette brukes ofte sammen med jukseargumentasjon, der man avfeier den andres argumenter med en “Jeg hører hva du sier…” (men er ikke interessert i det) “… men jeg har jobbet med dette mye lengre enn deg….” (ergo vet jeg best uansett om du har rett). Dette er en klassiker.
6. 1. person argumentering. Når noen spiller rollen til noen andre uten å være det. Klassiske utsagn som “Hva hvis jeg var en bruker og henvendte meg til deg med mitt problem, hvordan ville du svart…”, “…enn hvis jeg sa…” Argumentasjonen skifter i takt med svarene med det formål å drive den andre på defensiven. Den som spør kan tillate seg å ikke forstå noe av det du kommer med fordi det jo er et “tenkt tilfelle“. Det kan bli skikkelig irriterende i lengden.
7. Du må! Å åpne setningen med “Du må….” er noe jeg selv har tatt meg i å si i flere ganger. “Du må gjøre slik eller slik…”, eller “Du må passe på å…..”. Problemet er at som sjef uansvarliggjør du den ansatte. Du tar ikke bare fra de muligheten til å ta selvstendige beslutninger, men ansvaret for det som skjer eller ikke skjer peker tilbake på deg selv. Det var jo du som bestemte hva som skulle skje ned til minste detalj. Spør heller hvordan den andre vil gå fram selv og ansvarliggjør de i forhold til egne valg.

Dette er 7 av de mest brukte og irriterende utsagnene man kan risikere å høre både i jobbsammenheng og privat. Tenk over det før du utsetter andre for akkurat denne behandlingen. Kanskje gjennomskuer de deg…..

Basert på posten 6 phrases you should never say again av Inc.com.

Dersom du lurer på hva Twitter er og hvordan det brukes kan du jo starte med å lese min Introduksjon til Twitter.

Jeg har vært på twitter siden 2007, og før noen andre jeg kjente egentlig brukte mediet. Jeg har også vært en rykk-og-napp tvitrer. Spesielt har jeg tvitret i jobbsammenheng, på seminarer eller konferanser for å dele med andre på jobb og ellers hva som skjer. Etter hvert har det kommet flere og flere på twitter, og mediet er mer interessant nå enn noensinne. I følge nettstedet tvitre.no er det ca. 250.000 norske tvitrere, altså rundt 5% av befolkningen. Tenk deg da at du er en av de 5% og blant de andre finner du hele regjeringen, stortinget, de viktigste mediefolkene, kongehuset og mange næringslivstopper. Da blir plutselig Twitter et litt mer interessant sted å være. Personlig har jeg ikke korrespondert med et regjeringsmedlem noe annet sted enn på twitter, men på twitter var altså det mulig.

Tvitre.no prøver å holde oversikten over norske tvitrere, og foruten lista over norsktoppen (de mest fulgte nordmennene) så finner du mange lokale lister. Blant annet er Tromsø 5. største by i Twitter-Norge. Tvitre.no er kun interessert i norske koblinger, så alle utenlandske som følger en norsk twitterkonto fjernes fra statistikken. Det var på denne statistikken jeg skulle jobbe meg oppover….

8 Steg mot førstesida

4.12. 2011, etter 4 år på twitter befant jeg meg på en nokså svak 128. plass over twitrere fra Tromsø, med bare 280 followers (235 norske). Det var helt nede på side 6, og langt fra en viktig posisjon i twittermiljøet i byen. Jeg bestemte meg for at noe måtte gjøres. Arbeidet med å nå førstesida i Tromsø startet.

Du kan lese deg grønn på guider og howto’s på nettet som prøver å si deg hvordan du skal lykkes med å nå fram i sosiale kanaler, som denne 10-punktslista over hvorfor noen velger å følge deg eller ikke. Jeg valgte å følge min egen magefølelse på hva som kom til å fungere. Husk jeg skal på topplista i Tromsø, ikke konkurrere med Justin Bieber:

1. Jeg endret profilen min fra å fremstå som en velutdannet gjøk med mange verv, til en med en spennende jobb med normale interesser. Dette fenger alle lag av befolkningen bedre. Flere vil asossiere seg med denne profilen enn om jeg virket som en høyt utdannet pamp.
2. Deretter tvitret jeg litt om ulike temaer slik at jeg skulle fremstå som en aktiv tvitrer med ulike meninger om mangt. Dette var viktig for at potensielle følgere skal oppfatte meg som aktiv, aktuell, engasjerende og morsom. Når jeg resirkulerte nyheter fra utlandet var det mer effektfullt å oversette disse til norsk og legge på en personlig kommentar enn å retweete/publisere de rått. Når noen postet interessant ting på Facebook så resirkulerte jeg historiene på Twitter. Jeg prøvde å holde meg unna tvitringer som “åå jeg er såååå trøtt” og “i dag skal jeg spise fiskeboller“.
3. Jeg gikk inn på topplista for alle andre store byer og fulgte alle de mest fulgte tvitrerne der, inntil jeg nådde ca 1000 personer jeg fulgte. En del av disse ville få melding om at jeg fulgte de, de ville sjekke de siste tweetene mine og følge meg tilbake. På de første to dagene fikk jeg 65 nye followers, og en økning på 30%. Etter 6 dager hadde jeg fått 115 nye followers, en økning på over 50%. I denne tiden gjorde jeg ikke så mye annet enn å tvitre litt mer regelmessig enn normalt. Dette er free-ride perioden der jeg høstet alle de som følger andre mer eller mindre ukritisk. Den sjette dagen kom det inn kun 7 nye followers og free-ride perioden var over.
4. Ved å gå inn på de mest aktive tvitrerne i min portefølje fant jeg  og fulgte ferske aktive tvitrere som er på nett og ivrig etter å utvide sin følgerskare. Antallet jeg fulgte steg til 1150 men de neste tre dagene fikk jeg over 70 nye followers. 12.12.2011 var jeg steget til 63. plass, midten av side 3, på Tromsølista til tvitre.no med 409 norske followers. Jeg hadde nå økt antall followers med 75% siden jeg startet. Det var ca. 280 followers opp til førstesida.
5. Det neste steget var å bli mer aktiv. Ved å retweete ca. 10-20 ulike og aktive personer hver dag blant de som jeg fulgte men som ikke fulgte meg tilbake, ville jeg gjøre meg enda mer merkbar for disse og få de til å følge meg siden er lett å føle at du bør følge noen tilbake som retweeter dine meldinger. I denne perioden fikk jeg inn mange nye, selv om det var krevende å finne gode temaer å retweete. Det bør helst være noe man i ettertid kan se på som noenlunde interessant. Midt i desember deltok jeg på et jobbseminar der vi tvitret mye under hashtagen #itafagdag. Dette økte ikke antall følgere, men tilstedeværelsen på Twitter. Det er generelt sett lurt å kaste seg inn i enhver aktuell diskusjon som foregår under en hashtag. Mange søker på disse og vil legge deg til dersom de er interessert i temaet. Rett før jul var for eksempel seminaret #socialwinter en hot event.
6. Jeg tok i bruk Klout for å måle min sosiale innflytelse. Den viste at jeg var på god vei i forhold til å oppnå min “toppstatus”. I midten av desember passerte jeg blant annet arbeidsgiveren min i innflytelse (se grafikken).
7. For å øke nærværet på Twitter også når jeg var offline tok jeg i bruk Bufferapp. Denne lot meg legge inn tweets som ble autopostet til gitte tidsrom. Her la jeg typisk inn sitater, morsomheter og lenker til artikler som ikke var nye. Her kom det inn en del kommentarer og retweets. Derfor var det nødvendig å slå på “push-varsling” på telefonen slik at jeg hurtig kunne gå inn og følge opp disse. Det er uansett veldig fornøyelig å få inn et push-varsel om at at folk svarer og retweeter en av dine utopostete meldinger.
8. Nå var tiden kommet til å rydde litt i lista. Ved hjelp av tjenestene FriendOrFollow og Tweeter Karma fikk jeg en oversikt over hvem jeg fulgte, men som ikke fulgte meg tilbake. De av disse som ikke hadde tvitret på flere måneder sluttet jeg å følge. Disse er neppe aktive og kan til og med ha forlatt Twitter.  Dette reduserte antallet “deadwoods” jeg fulgte, men bidro ikke til at jeg fikk flere inn. MEN det bidro til at forholdet mellom antallet jeg fulgte og antallet som fulgte meg nærmet seg noe. Dersom du vil sjekke ut andre verktøy enne FoF og Karma så kan du jo starte med å sjekke ut disse 30 verktøyene for å håndtere followers.

De siste ukene før nyttår piplet antall followers inn jevnt og trutt og på nyttårsaften passerte jeg 700 norske som fulgte meg. Dermed var målet om å nå førstesida nådd, og da Tvitre ble oppdatert 2. januar lå jeg på en knepen 24-25. plass. Bak meg i kjølvannet lå Tromsø Arbeiderparti, Norgesuniversitetet, Byrådsleder Hilmarsen, Tromsø Kino, m.fl. Etter det har antallet vokst til nærmere 800 norske followers (topp 20), og også Klout-scoren min gjorde også et hopp på nyåret.

Konklusjon

Ble jeg en ener i sosiale medier i løpet av desember? Nei, selvfølgelig ikke. Det er fristende å si at dette prosjektet bare var tull, og har ingenting med virkeligheten å gjøre. Man blir uansett ikke en ener i sosiale medier bare ved å komme på førstesida blant Tromsøtvitrerne. Men alt tyder på at denne 8-punkts fremgangsmåten er effektiv med hensyn til å få flere til å følge deg på Twitter, jeg økte i allefall min tilhengerskare med 200% og nådde målet med å trenge meg inn på førstesida over Tromsøtvitrere.

Ettersom antall tilhengere øker så øker også innvirkningen du har på nettverket rundt deg. I det siste har jeg langt flere som kommenterer tweetene mine og som retweeter det jeg skriver, enn jeg hadde i november 2011. Dermed når jeg ut til langt flere enn bare mine egne “followers”. Øyeblikkelig respons øker også interessen for mediet og gir motivasjon til å bidra med fornuftige ting. Klout var også nyttig som en indikator for hvilke områder man hadde innvirkning på. F.eks. mente Klout at jeg hadde en viss påvirkning på området “education”.

I de 8 stegene jeg har brukt har jeg prøvd å utheve de tingene som hadde størst effekt. Disse teknikkene er noe også du kan benytte for å øke din sosiale innflytelse og bygge opp merkevaren “Deg Selv”!

Verktøy

• FriendOrFollow. Helt grei (men litt upresis) oversikt over hvem som følger deg eller ikke. Trenger ikke innlogging.
• Tweeter Karma. Samme som FriendOrFollow, men krever innlogging. Litt mer strømlinjeformet grensesnitt.
• Manageflitter. Samme som de to over. Gir bedre oversikt og lar deg avfølge i “bulk”. Krever innlogging.
• HootSuite. Har begynt å bruke dette dashbordet mer og mer. Funker bra i browser og på mobile enheter. Flott grensesnitt på iPad, litt mer komplisert i browseren. Masse funksjonalitet. God listehåndtering. Litt problematisk å finne ut om du følger en person fra før eller ikke. Pro-versjonen er must for jobb/organisasjoner. Kan skedulere fremtidige tweets.
• BufferApp. Enkel liten sak som lar deg sende ut fremtidige tweets uten at du selv er pålogget. Har en begrensning på 10 tweets i gratisversjonen.
• Klout. Måler din innflytelse i sosiale nettverk. Krever innlogging og tilgang til dine nettverk.

Hvorfor Twitter?

Twitter, også kjent som mikroblogging, er en sosial kanal som ved siden av Facebook er den mest etablerte sosiale mediekanalen på nett. I Norge er det over 250000 “tvitrere” og i Tromsø er det ca. 2000 (noe som holder til 5. plass på by-rankingen i Norge). Twitter er et veldig hurtig medium der meldinger flyr frem og tilbake hele tiden, og folk repeterer og kommenterer det andre har skrevet kontinuerlig.

Twitter er smalere i stilen og et mye “kjappere” medium enn Facebook. Noen kaller også Twitter for en “Digital Dusj”, og da blir vel Facebook som å ligge å duppe i et badkar? I motsentning til Facebook er alt på Twitter i utgangspunktet åpent for alle. Dette gjør at du bla kan følge hvem som helst og kommentere hva som helst når som helst. Begrensningen er at du må holde deg innenfor 140 tegn når du skriver meldinger (tweets). Dersom man setter pris på å kunne ta seg tid til å stikke innom og bla igjennom et fotoalbum på Facebook, vil den konstante ordflommen på twitter synes nokså masete.

Andre  sammenlikner twitter med radio, og det er også ganske beskrivende: En radio med gjentatte repriser. Derfor er det ikke så nøye om man er “på” hele tiden. Ofte er det nok å delta i perioder. “Good shit” flyter uansett oppover og blir kjørt i reprise av andre.

Twitter er en god kanal for å holde seg oppdatert innenfor enkelte fagområder. Her kommer søkefunksjonen inn. Det er også en kanal som blir veldig fort oppdatert når noe skjer, enten det gjelder opprør i Afrikanske stater, sportsnyheter eller fagstoff. Prøv å søke på #skavlan samtidig som du ser på talkshowet, alle kommentarene gir en “metaverdi” til opplevelsen og gir deg muligheten til å delta aktivt i hendelsene, fremfor å kun være en passiv mottaker.

Noen Twitterkoder og -signaler

Etter at du har opprettet en konto til deg selv på twitter.com så står du der med to tomme vinduer og ingen venner. Heldigvis vil twitter gi deg gode råd om hvem du bør følge, men det enkleste er å søke deg fram til informasjonen selv. Da kommer “stammespråket” inn og det er noen formularer du bare må kunne når du er på Twitter:

@<navn> gjengir brukernavnet til en Twitterbruker. F.eks. er @speedie mitt Twitternavn og alle mine Tweets vil være knyttet til dette navnet.

# eller hashtag benyttes for å kategorisere meldingen på “søkeord”Søker du på disse ordene så vil alle meldinger som er merket med den aktuelle tag’en komme opp. Dette er mye brukt i forhold til konferanser, møter, tv-programmer, arrangementer ol. F.eks. er #2pl en tag for engelsk fotball på TV2, mens #skole sannsynligvis har noe med skole og undervisning å gjøre.

RT eller Retweet er den gamle måten å vise at man kopierer en annens melding. Twitter har innført en ny metode som videreformidler tweeten med litt metainfo om at det var du som retweetet, men den gamle metoden (RT @<navn>)  gjør at retweeten dukker opp med ditt bilde i andres strøm og knyttes mer direkte mot deg som person. Tidsstemplet settes også på nytt slik at en gammel tweet “blir som ny”. Her er et eksempel på en retweet:

Tweeten dukker opp i strømmen knyttet til @mjdicker i stedet for den originale posteren @mashable. Noen ganger ønsker man denne effekten, andre ganger er det ikke så viktig.

Sjekk Twitterordlista eller Twordlista dersom du ønsker en større oversikt over hva de enkelte Twitter-begrepene (tweet, follower, etc) betyr.

5 viktige ting dersom du er helt fersk på Twitter:

1. Velg et navn som enten er gjenspeiler deg/rollen din på Twitter eller er tilnærmet anonymt. Navnet ditt er et godt utgangspunkt siden alt du sender ut uansett vil være heftet til deg som person. Alle skjønner at @TV2Davy er Davy Vatne på TV2 som tvitrer jobb, det samme med @VGSvea som er Espen Svegaarden i VG. @ACMilan90 er derimot ikke like informativt når du ikke er formelt tilknyttet AC Milan. Likeledes er @luremus sannsynligvis ikke et lurt nick dersom du også skal bruke det i jobbsammenheng.
2. Legg til et “mugshot” av deg selv. Ikke nøl med å legge ut et profilbilde som er rimelig forklarende mht hvordan du ser ut. Det må gjerne være lav oppløsning, og alt er bedre enn “egget” du får utdelt når du er “nyklekket”.
3. Legg til en kort men intressant bio om deg selv som gjør at folk blir nysgjerrig på hva du har å si. Ikke skriv: “mitt verste mareritt er å bli spist levende av rotter”. Det virker ikke spesielt inspirerende. Prøv å ikke være for svulstig….
4. Følg folk fra jobb og venner som er på Twitter. Sjekk hva de skriver og hvordan de gjør det. Ellers kan du følge de mest kjente i landet innenfor områder du engasjerer deg i. F.eks. @jensstoltenberg innen politikk, @EspenEckbo innen humor. Deretter kan du jo sjekke hvilke andre som følger disse kjendisene og se om det er noen der du synes virker å ha interessante meninger.
5. Retweet andre så snart du finner noe interessant. På den måten ser de som du retweeter at du er der og de vil sannsynligvis begynne å følge deg også. Det er heller ikke ansett som god kotyme å kopiere en tweet rått uten å referere til kilden.

Dersom du vil få mange followers og bli en ener på Twitter kan du følge min fremgangsmåte [KOMMER....].

Introduksjon til twitter med Elin Ørjasæter:

Jeg kom over disse klippene på Youtube der kommentator i E24 Elin Ørjasæter som går igjennom Twitter-grensenittet og sier noe om hvordan du tar de første stegene ut i Twitter-verdenen. Klippene er litt utdatert siden grensesnittet har endret seg noe, men innholdet og budskapet er det samme.

Du kan lese mer om Twitter på Del og Bruk sine nettsider.

Noen nyttige Twerktøy

Lister er en svært nyttig måte å finne relevante personer, og sortere de på emner. Her kan du samle  interessante twitrere innenfor et område i en liste som andre også kan abonnere på. Det fine er at dersom du abonnerer på en annens liste vil du automatisk få inn alle endringer uten å måtte gjøre dette selv.

bit.ly er en av mange lenkeforkorter som hjelper deg med å spare plass i meldingen. Nå gjøres dette stort sett automatisk både på web og i applikasjonene.

Tvitre.no prøver å holde oversikten over norske tvitrere, og foruten lista over norsktoppen (de mest fulgte nordmennene) så finner du mange lokale lister. Blant annet er Tromsø 5. største by i Twitter-Norge. Tvitre.no er kun interessert i norske koblinger, så alle utenlandske som følger en norsk twitterkonto fjernes fra statistikken. Tvitre er en fin måte å finne andre i din geografiske region: http://tvitre.no/lokalt

Seesmic Web er et mer strømlinjeformet grensenitt som fungerer i web-leseren. Dette “dashboardet” holder mer elegant oversikt over alle Twitterstrømmene, listene og søkene dine uten at du hele tiden må gå inn og ut av web-sider. Personlig foretrekker jeg web-versjonen fremfor desktop-versjonen som er basert på Adobe Air. Andre liknende verktøy er TweetDeck og HootSuite. Sistnevnte er spesielt bra dersom dere er flere som skal dele en twitterstrøm, eller dersom du har mange twitterkontoer du skal administrere.

Twitter App for iPad og iPhone (finnes også for Android) er en god twitterlesere for små enheter. Det fine er at du kan bla deg inn og utover i detaljnivå på en enkel måte uten å miste utgangspunktet. En ulempe i dagens versjon er manglende listefunksjonalitet. Ande gode alternativer er Twitteriffic og Echofon. Dersom du vil ha mer funksjonalitet kan du også her bruke Seesmic, TweetDeck og Hootsuite.

Nå skulle det vise seg at det i dag burde vært motsatt. Visst hadde det stått på månedsplanen vi fikk på epost for 2 uker siden at det skulle være “mørketidsfest” akkurat denne fredagen, men det sto også “nærmere info kommer”. Den infoen hadde nok et lite stykke igjen før den var nær nok for i barnehagen vrimlet det av unger med bustete hår, klær med lapper på, og til og med hjemmelagde haler. At det var et troll-tema var ikke vanskelig å få med seg. Til og med de voksne så mer trollete ut enn vanlig.

Og der sto 5-åringen min med rosa bukse og rosa/rød stripete genser (som vanlig) mens alle “trollene” i barnehagen vrimlet rundt henne. “Skal jeg hente trollkostyme til deg?” spurte jeg, men hun ristet bare på hodet. Neivel, ikke hadde jeg noe trollkostyme heller så det hadde jo blitt særdeles vanskelig, spesielt halen, som sikkert ville tatt en halv time å flette. Så da ble det et rosa troll i barnehagen den dagen.

På vei til jobb ergret jeg meg først mer og mer over den dårlige kommunikasjonen i barnehagen. “Mer info my ass”. Deretter ergret jeg meg mer og mer over at vi ikke hadde fulgt nok med selv på hva som skulle skje, og til slutt ergret jeg meg over meg selv som lot jentungen stå igjen i barnehagen uten trollklær.

Så da jeg skulle ta av i siste rundkjøring før jobb, ble det 180 grader helomvending og retur hjem i stedet. Fremdeles hadde jeg ikke noe trollkostyme for hånda, men en hvit jumper ble ofret. Litt snitting med saksa gjorde armene om til laser og hullene i selve kroppen måtte jeg rive litt ekstra opp for at det ikke skulle se ut som om en knivdesperado hadde gått løs på henne. Et dongeriskjørt med hemper over skuldrene så ut til å passe bra som supplement, sammen med sorte tights. Nix hale og null lapper, men dette fikk duge.

Vel tilbake i barnehagen gikk alarmen om at pappaen var kommet tilbake. Ungene stimlet sammen rundt meg og hadde flere spørsmål som “hvorfor er du her nå” og “har du Annikens trollkostyme”. Den rosa fargeklatten var ikke vanskelig å finne blant trollene og så var det av med de vante klærne og på med den hvite jumperen og dongeriskjørtet. Vi lot den ene hempen henge løst så det så enda mer trollete ut. Så bustet vi det lange håret hennes skikkelig til. “Du ble fin” sa ei av de andre jentene til henne og det var da hun så på meg at jeg skjønte at jeg hadde valgt rett.

På vei til jobb igjen 45 minutter forsinket hadde jeg den beste følelsen i verden.

Torsdag 27/1 besøkte jeg rommet som ligger nokså inkognito til i Sjøgata i Tromsø. Bak en heftig byggeaktivitet på utsiden virket arealet veldig romslig og godt tilpasset. Spesielt gledelig var det at akustikken i det store åpne rommet var ivaretatt med teppegulv og takplater som ikke var glatte. Rommet er delt inn i fire soner med spesiallagde buede sittegrupper. Det er totalt 10 videokonferansesystemer, 14 kameraer, 6 stk. 55″ sony-skjermer og en drøss Mac mini 2 spredt rundt om i lokalet, så det er absolutt noe for enhver å “leke med”. En egen gamingsone har de også fått plass til. Midt i rommet skjuler en søyle server-infrastrukturen stappet inn i et 19″ rack. En spesiell ting var alt av oppsett i rommet kan styres via en iPad-applikasjon.

Nytilsatt ansvarlig for rommet Øystein Nilsen forteller at målet med rommet ikke er å avlaste skolene i Tromsø med ekstra kapasitet. Dette er et nasjonalt prosjekt der gode aktiviteter ved skolene kan komme inn og demonstrere dette i rommet og samhandle med andre deler av landet. Så langt har designet av rommet vist seg å ha stor interesse, men etter hvert vil man også demonstrere innhold og anvendelser. Spesielt interessant kan det være å knytte denne aktiviteten opp mot FutureLab-prosjektet ved Universitetet i Tromsø, og få til presentasjoner fra forskere og studenter ved UIT rettet mot skoleklasser. Det bilr spennende å følge utviklingen i rommet fremover

Senter for IKT i utdanningen – Rom for læring from Howie Arnstad on Vimeo.

Sjekk også hva som skrives om Tromstun og satsingen på bloggen til IKT-senteret

Vi ser allerede i dag at det er fullt mulig å leve livet online. Med unntak av inntaket av de mest nødvendige næringsstoffene, samt en minimal fysisk aktivitet (som regel nok å bevege seg ut av senga og bort til datamaskinen, via badet) så kan alle intellektuelle stimuli plukkes opp via nettet. Man kan sågar ha en fullgod inntektsgivende jobb online, enten man jobber innen programmering, telefonsalg, design, som forfatter, gambler eller andre yrker der en elektronisk identitet er naturlig.

I boka "Daemon" skriver Suarez om en ondsinnet online kraft som påvirker våre valg i den virkelige verden

I boka “Daemon” av Daniel Suarez blir vi introdusert for en ny virtuell kraft. En demon som opererer på flere nivå, men som til syvende og sist er stereotypen på en ondsinnet maktsøkende kraft som ikke går av veien for noe i egen vinnings hensikt. Det er i allefall snakk om noe langt mer enn en pertentlig UNIX-daemon som er satt til å utføre oppgaver til forhåndsinnstilte tidspunkt. Suarez skriver bra, men ikke fantastisk. Det som ér fantastisk er visjonen om en sammenkobling av den virkelige verden med den virtuelle. Det at man kan styre hendelser i den virkelige verden basert på valg gjort i den virtuelle. For å få dette til må man være tilknyttet det digitale nettverket på en helt naturlig integrert måte. Det er i allefall noe langt mer intrikat og realistisk enn en gjeng maskiner som går til krig mot menneskeheten.

De som i størst grad utnytter og utforsker sine digitale egenskaper er ungdommen, og da særlig gutter i alderen 12-18 år. De bygger sine avatarer, samler sine credits og wheeler og dealer på nettet helt forskånet fra foreldres innsikt og viten. Det er her den neste generasjonskløften kommer til å slå inn med full tyngde om 10-15 år.

Generasjonskløft

Generasjonskløfter har alltid eksistert. For 100 år siden var det naturlig for unger å hoppe i høyet og løpe rundt og leke cowboy og indianer. Da disse ble foreldre kunne de ikke forstå at ungdommen heller ville lytte til bråkete musikk, og bruke hele helgen til å se på video. Da disse ungdommene igjen ble foreldre kunne de ikke forstå hva som var så bra med å surfe på nett og leke med datamaskiner. Og vår generasjon (internettgenerasjonen) kommer ikke til å forstå hvordan ungdommer blander sin virtuelle verden inn i den virkelige og opptrer som om begge er like viktige, ja kanskje til og med som om den virtuelle er hakket viktigere.

Første generasjon sammenblanding av virtuell og virkelig verden

Det Suarez gjør i boka Daemon er at han lar oss kikke inn i en mulig framtidsvisjon, der noen styrer begivenheter i den virkelige verden gjennom en “virtuell motor”. I boka står økonomiske interesser sentralt, og økonomisk makt ér en sterk pådriver til endringer både i den virtuelle verden og samfunnet forøvrig. Det er vel neppe et spørsmål om disse endringene vil komme, men når noen ser de økonomiske gevinstene ved å blande inn en “massiv multiplayer online rollespillmotor” (MMORPG) i det virkelige liv.

På en måte kunne det jo vært greit å la et 10-talls ungdommer spille seg opp til level 23 i et online byggmesterspill på ipad der de alle endte opp i hagen din og sammen bygde en mur basert på individuelle erfaringene de hadde vunnet i de 22 lavere levels i spillet. Sammen besitter de ulike deler av kunnskapen som skal til for å bygge en kvalitetsmur, og som belønning får de 2000 credits hver og hopp til level 25 i spillet dersom resultatet ble bra.

Sikkerhetsproblematikk

Det som følger i kjølvannet av dette er nok et nivå av sikkerhetsproblematikk. Fra før har vi 2 nivå av “frykt” for hva vi som (privat)personer kan bli utsatt for:

1. Noen får tak i personlig informasjon om hva vi besitter eller mener som de kan benytte i vinnings hensikt (id-tyveri, kredittkortsvindel, industrispionasje, utpressing)
2. Noen vet hvor vi er og hva vi gjør (overvåkning). Her er det vel nok å skumme diskusjonene rundt innføringen av datalagringsdirektivet (DLD).

Det tredje sikkerhetsnivået som vil komme er at noen styrer hva vi faktisk gjør uten at vi nødvendigvis vet det eller forstår rekkevidden av det vi gjør. Neste generasjon ungdommer vil ha en mye lavere terskel for å delta i en slik omgivelse. Og dette nivået er langt alvorligere enn de to vi kjenner (og frykter) i dag.

Foto: T. A. Kleven

Ok så er det blitt en medie-snakkis av Petter Northugs oppførsel ovenfor diverse pressefolk i Vancouver. Men det er vel strengt tatt ikke dette som provoserer folk flest? I stedet bør man rette fokuset på innsatsen i sporet av alle de norsk herreløperne. Og hadde jeg blitt flydd inn til Canada for å frembringe en siste hilse til skigutta fra det norsk folk så hadde jeg sagt omentrent dette…..:

«Som talsmann for det norske folk er det min usle oppgave å overbringe noen sannhetens ord fra gamlelandet til dere som skal forsvare nasjonens ære i skisporet her i Canada.

For det første er liten ære i å levere tidenes elendigste olympiske skirenn sett med norske øyne for så å antyde at man sparer seg til senere renn. Det er også liten ære i å skylde på sandpapir i løypa, dårlig smurning, slemme svensker, eller staver som brekker i tid og utide. Og når en av dere uttaler at han må få bruke kreftene sine på det han kan best, og ikke på å gå klassisk skirenn med for dårlige ski så lurer vi, folket, på hva i huleste du gjør i et OL??? Hører du egentlig hjemme foran TV’en med PS3-kontrollen i hånda? Er det dette som er Northug-effekten?

Oddvar Brå brakk staven og kranglet seg inn til delt gull på stafetten. Petra Majdic brakk 5 ribbein og slet seg inn til bronse etter tre (3) løp i sprinten. Vi nordmenn elsker utøvere som gir alt og litt til, vi elsker vinnere som Dæhlie og Ulvang, men vi elsker også taperne. Kristin Størmer-Steira gikk inn til sin fjerde 4. plass i OL, de fleste nordmenn hadde gladelig byttet bort Bjørgens gull i en bronse til Steira fordi det rører oss inn i hjerterota å se en utøver som lider. Ja akkurat nå hadde vi byttet bort hele herrelaget dersom Petra Majdic ville blitt norsk. For ingen av dere ser ut som dere lider for tida, dere ser bare sure, sammenbitte, og lite slitne ut, til tross for at dere levere elendige resultater gang etter gang.

Et av våre største nasjonaleposer handler nettopp om det å slite seg ut, og tape alt, for siden å slå tilbake og bringe seierherren i kne. Terje Vigen tapte alt, men vant over seg selv da han «benådet» overgriperen som hadde rent han i senk. Noen ganger kan det være bedre å holde tann for tunge og la skiene gjøre snakkingen. Drit i journalistene, det norske folk vil ha løpere som gir alt for flagget, folket og den norske selvfølelsen. Vi vil heller ha løpere som sliter seg inn til 4. plass med bakglatte ski, blåveis og brukket stav, for da kan vi si «tenk om?», og «men neste gang!». Det blir ikke det samme med 28. plass, eller 40 sekunder tapt på siste kilometeren. Og nå er det nesten ikke flere renn igjen å gjøre det på. Det er 4 år til neste gang, og da sitter dere kanskje der med PS-konsollen i stedet…. Skjerpings!

Stort har jeg mistet, men stort jeg fik.

Bedst var det, kan hænde. det gik som det gik, –»

Fair play blir ofte fremhevet som et ideal både på fotballbanene og ellers i samfunnet. I dette ligger at man skal vise sportsånd og medmenneskelighet når man oppnår en urettmessig fordel som medfører ulempe for en annen part. Som regel snakker man om en direkte handling fra den som får fordelen, der vedkommende kan velge selv om handlingen skal omsettes i resultat eller ikke.

foto · Wise

Henry handset og sentret i løpet av noen tiendels sekund. Handlingen kom spontant fundert i hans eget grunnleggende verdisyn. Refleksen i venstrehånda der kapteinsbindet var festet resulterte i en urettmessig fordel og scoring til Frankrike som verken dommere eller andre hadde muligheten til å avdekke der og da. Publikum, motspillere, TV-kameraer, pressefotografer og journalister derimot så hva som egentlig skjedde, og i ettertid blir en slik urettmessig handling svært vanskelig å fraskrive seg. Da nytter det lite å være brydd, flau eller unnskyldende ovenfor omgivelsene.

Da Maradona handset mot England i 1986 var det litt verre. Til tross for TV-bilder og fotografier måtte man vente lenge på tilståelsen og bekreftelsen på det alle egentlig hadde visst hele tiden. Bevis er en ting, det personen som utfører handlingen vet og gjør i ettertid er en annen. Før eller siden kommer behovet for å bli tilgitt fram i dagen, gjerne lenge etter at personen selv er “glemt” i andre sammenhenger enn de kontroversielle. Ben Johnsen dopet seg til verdensrekord og OL-gull i 1988, siden har mange fulgt i hans fotspor, til tross for at Johnson i ettertid er strøket fra alle resultatlister. Doping er i ferd med å rive ryktet til sykkelsporten i fillebiter. Er det koblingen mellom næringsinteresser og idrett som virker inn? Det diskuteres om å etablere “profesjonelle skilag” utenfor skilandslagene etter modell av sykkelsporten. Er dette virkelig en god idé?

I samfunnet forøvrig blir det stadig tydeligere at “fair play” egentlig ikke betyr så mye. Undersøkelser viser at det kan gå lang tid før noen prøver å hjelpe en person som ligger tilsynelatende livløs på gata. Folk haster videre og vil helst ikke bli involvert. Piratkopiering av musikk og film viser at allmennheten i liten grad tar notis av hva som er mitt og ditt. I næringslivet kopieres og stjeles andres ideer for å oppnå suksess, og de store overkjører de små i jakten på større inntjening. I arbeidslivet er det den sterkestes rett som gjelder. Fremhev deg selv og det du står for først, og så deg selv en gang til. Det går så langt som at enkeltpersoner og selskaper bevisst påfører andre mennesker fysisk skade i forsøket på å oppnå en kortsiktig urettmessig fordel. Ignorering av sikkerhetsbestemmelser og hviletider, dumping av giftig avfall, barnearbeid, kidnappinger, væpnede ran og voldtekter er bare noen få slike områder.

Grensene tøyes daglig for hva som anses som akseptabel risiko i forhold til måloppnåelse. Alle er selvsagt imot krig og sult og nød og sånn når vi sitter i sofakroken, men hvem spør seg selv om den nyeste mobiltelefonen er satt sammen av komponenter produsert ved hjelp av slavearbeid, eller om mindreårige barn på luselønn har pakket eskene til de nye joggeskoene du nettopp kjøpte? Og ser du virkelig etter “fair trade” proukter når handlevogna skal fylles i butikken?

Slik sett er Thierry Henrys hands bare en bekreftelse på det vi alle vet: De fleste hadde valgt samme aksjon dersom det var de som hadde valget. Faktum er at i idrett står usportslig opptreden (gamemanship) like høyt som sportslig opptreden, det er bare ikke politisk korrekt å si det. Dessverre gjenspeiler dette seg helt nede på aldersbestemt nivå, og derfor kommer det stadig nye Maradonaer og Henryer som handser seg til neste sluttspillkamp fremfor å utvise fair play.

Den kollektive hukommelsen er sannsynligvis Fair Plays eneste skikkelige våpen. Det at spillere som Maradona, Zidane og Henry blir husket for de valgene de tok og de aksjonene de lot passere. Maradona var kanskje verdens beste fotballspiller gjennom tidene, men det er fair play at Pele har denne statusen i dag, og at Zidane og Henry ikke en gang er alternativer i denne sammenhengen.

Kanskje er det håp for fair play likevel?

Som regel er det heldigvis det, og dermed kryper en eller annen spesialist på noe helt annet opp på podiet og fikler det hele sammen med skjelvende fingre før han lirer av seg noe om Mac, Linux og %&”##¤ Microsoft før han kryper ned igjen. Folk i salen humrer litt overbærende og så kan seansen ta til og de viktige tingene endelig vises frem. Fyren som hjalp til og nå har fått utviklet en moderat heltestatus som windows-fikler har som regel ingen direkte kunnskap om verken A/V-infrastrukturen, maskinoppsett eller programvaren presentasjonen kjøres i. Han var bare i salen for å høre om de “viktige tingene”.

I sånne sammenhenger slår det meg at holdningen hos folk flest til hva IT-folk kan (og ikke kan) er totalt forskjellig fra det IT-folkene selv tror. For alle andre enn IT-folk (og deres nærmeste) er vi like diffuse å plassere som en bilmekaniker og behandles derfor på samme måte. Du har en bankelyd i forstillingen på din gamle Volvo og spør da naboen som jobber på et bilverksted om han kan finne ut hvor feilen ligger. Da nytter det lite for vedkommende å si at “jeg bare lakkerer bilene jeg skrur ikke på de, og dessuten er det kun Toyota vi håndterer”.

Eller, vent nå litt…. Der er ikke helt sant. Om en bilmekaniker hadde sagt dette til deg så hadde du tenkt litt på det og sagt “ååå jammen da kan du neppe hjelpe meg”. Dersom en IT-person sier at “jeg programmerer i Ruby, og dessuten bruker jeg ikke Windows og har aldri lagd en powerpointpresentasjon i hele mitt liv” så vil responsen som regel være et gromt blikk og et stønn om “utdanningsnivå, og hva er det disse IT-folkene egentlig holder på med om dagene”.

Som sagt har IT-folk ofte en helt annen oppfatning av sin egen kompetanse enn omverdenen. Vi tenker på oss som pionerer på området og er faktisk veldig tidlig ute med å prøve ut og ta i bruk ny teknologi. Om dette skjer på gutterommet eller i ly av en utviklingsavdeling i bedriften er to sider av samme sak. Nysgjerrighet, lekelyst og stor teknisk innsikt kjennetegner de aller fleste IT-folkene jeg har hatt kontakt med (og det begynner å bli en del). Men på veien fra teknologisk spydspiss til allemannseie skjer det et eller annet. IT-folkene reduseres fra misjonærer til mekanikere.

foto: John Willis

Ikke det at det er galt å være bilmekaniker. Vi har mange likhetstrekk; Et godt utviklet stammespråk som er komplett uforståelig for omverdenen er bare ett av de. Men tenker du ofte på en bilmekaniker som en racerbilsjåfør? Her skiller IT-folkene lag fra mekanikerne. Blant IT-folk finnes personer som både kan designe, utvikle, implementere, drifte og bruke avanserte IT-løsninger. Men for vanlige folk er vi alle “mekanikere”. IT-folkene i bedriften er som regel også racerbilsjåfører innen faget enten profesjonelt eller på hobbybasis. Det spesielle er at de også innehar ekstrem kompetanse om egen bedrifts oppbygging struktur og virkemåte. Det er som en racerbilsjåfør som kun kjører på én spesiell bane, og kan denne ut og inn.

I bedriftene finnes det andre funksjoner som tar seg av informasjon, kommunikasjon, fagnær produksjon og utvikling. Disse har som regel ingen skolering innenfor IT. Det som kjennetegner disse områdene er at IT spiller en stadig viktigere rolle – i alle ledd. Derfor er det helt essensielt at IT-kompetanse tas med i prosjekter og arbeider slik at man på et tidlig tidspunkt kan få tak i den kompetansen som sitter i hodene til “racerbilsjåførene”, de som er først ute med teknologien. Et eksempel her kan være sosiale medier, der de ansatte i en informasjonsavdeling ikke er på Twitter, mens de fleste IT-folkene er det. Hvordan kan de som er ansvarlig for å nå ut med bedriftens informasjon tackle det nye mediet riktig uten å involvere de i bedriften som faktisk bruker disse mediene, og som forstår hva som rører seg under panseret?

Svaret er dessverre at man da som regel kjøper konsulentbidrag eksternt. Målet er å hyre inn en toppsjåfør som resulterer i ny bestenotering. Noen ganger fungerer det jo. Så kan jo IT-folkene komme inn å reparere dersom det er noe som er feil….